torsdag 10. mars 2016 0 kommentarer

Tidsekspansjon

La meg aller først få understreke følgende: Jeg er på ingen måte noen forsker, kosmolog eller fysiker. Jeg har praktisk talt ingen viten om teorien jeg herved vil fremlegge, og kan således heller ikke vite om den er rett eller gal. Mitt mål er å presentere teorien på en forståelig måte, for jeg synes den er for spennende, og gir for mye mening, til at jeg klarer å la den ligge. Så får det være opp til andre å bevise eller motbevise den.


Hva er tid?

Et spennende spørsmål, som alt for mange har stilt seg gjennom historien uten å komme med et fullverdig svar. Vi hopper over prosessene som har gitt oss svarene vi foreløpig har, og snur oss til det altvitende Wikipedia for konklusjonen:
Tid er en måleenhet der hendelser kan ordnes fra fortiden, gjennom nåtiden, inn i fremtiden, og også målingen av varigheten av hendelser og intervallet mellom dem. Tid er ofte referert til som den fjerde dimensjon, sammen med de tre romdimensjonene.
Spennende nok, og vi skal spesielt legge merke til siste setning. Samme side sier noe om målingen av tid, som vi også skal merke oss:
Periodiske hendelser og periodiske bevegelser har lenge fungert som standarder for tidsenheter. Eksempler inkluderer den tilsynelatende bevegelsen til solen over himmelen, månefasene, pendelsvingninger og hjertetakten. For øyeblikket er den internasjonale standarden for målingen av et sekund definert ved å måle den elektroniske frekvensen til cesiumatomet.
Eller, for å si det med den norske Wikipedia-versjonen:
Ett sekund er varigheten av 9.192.631.770 perioder av strålingen som tilsvarer overgangen mellom de to hyperfine nivåene i grunntilstanden for cesium 133-atomet ved temperaturen 0 kelvin.
Vi er virkelig over på rakettforskningsnivå allerede, men ikke vær bekymret. Jeg skal forklare hvorfor dette er relevant senere, og jeg lover at du ikke trenger å være cesium-ekspert for å henge med.

Dette siste avsnittet vi skal ta med er også hentet fra norsk Wikipedia, og er velkjent for dem som er noe kjent med Einsteins relativitetsteori:
I moderne fysikk går man bort fra konseptet om absolutt tid; ifølge relativitetsteorien er samtidighet et relativt begrep.
Ok, da er premissene satt. Henger du med? La oss fortsette.


Har du hørt eldre mennesker si at tiden går så mye raskere enn tidligere? Selvfølgelig har du det, det har vi alle. Men hva om det var mer sannhet i de utsagnene enn hva vi egentlig er klar over?

Vi må over på Big Bang-teorien for å forstå hvor jeg vil hen. Ifølge Big Bang-teorien, som er alment akseptert blant den absolutte majoriteten av verdens kosmologer som årsaken til universets eksistens, ble universet til ut ifra en singularitet - et nullpunkt der fysikkens lover opphører - for om lag 13,7 milliarder år siden.

En av grunnene til at vi er trygge på at Big Bang-teorien stemmer, er observasjonen av at universet utvider seg. Galakser beveger seg bort fra oss - jo fjernere, jo raskere akselererer de vekk - hvilket betyr at de en gang var nærmere. Skrur man tiden nok tilbake, vil alt være samlet i et punkt.

Men selv om galaksene i det observerbare universet beveger seg vekk fra oss, betyr ikke det at vi er midtpunktet for universet: Det er selve rommet som utvider seg, mens galaksene selv står stille. Se for deg at du tegner prikker på en ballong før du blåser den opp. Idet luften fylles opp inni ballongen, vil alle prikkene bevege seg vekk fra hverandre. Fra én prikk sitt synspunkt vil alle andre prikker bevege seg vekk fra den selv, uten at den er midtpunktet på ballongen av den grunn. Det finnes jo ingen midtpunkt på ballongen.


Ok, universet utvider seg.

Det er greit. Hva det har med tid å gjøre? Alt, ifølge undertegnede.

Vi må bli kjent med begrepet romtid, som i fysikken er kjent som en matematisk modell som kombinerer vårt tredimensjonale syn på universet med tid. Romtid blir tolket som firedimensjonale objekter, der objektet har de tre kjente romdimensjonene i tillegg til dimensjonen tid.

Altså: tid og rom henger sammen. Ifølge Einsteins generelle relativitetsteori påvirkes rommet av et objekts gravitasjon, og følgelig vil også tiden påvirkes av gravitasjonen. Det er grunnen til at tiden stopper i et sort hull. Når gravitasjonen blir så sterk at ikke engang lyset slipper ut, vil også tiden påvirkes så mye at den stopper.

Tid og rom er én enhet. For oss er det lett å forstå at høyde, dybde og bredde er tre ulike deler av den samme tredimensjonale verden. Men det er ikke noe annerledes med tid. Høyde, dybde, bredde og tid er deler av den samme firedimensjonale verden.


Men hvorfor kan vi ikke bevege oss frem og tilbake i tid?

Vi kan tross alt bevege oss opp og ned (til dels, i alle fall, dersom vi klarer å trosse tyngdekraften). Til høyre og til venstre. Frem og tilbake.

Slapp av, jeg har svaret til deg. Om litt.

Først trenger vi bare å få romtiden skikkelig inn under huden. Se for deg et malt bilde av et vakkert univers bestående av høyde, dybde og bredde. Et landskap. La oss ta med tiden i dette bildet. La oss se for oss et timescape, et tidskap.

Tidskapet er hele vårt univers, i alle rom, gjennom alle tider - fra universets opprinnelse og helt fram til tidens slutt. Det vil se omtrent slik ut:



Dette er kartet over universet vårt så langt.

Selv om tegningen er tredimensjonal, viser den oss et firedimensjonalt univers: Strekket som går vannrett på bildet, x-aksen, viser tiddimensjonen, fra Big Bang og fram til nå, mens y-aksen viser de tre romdimensjonene ved et gitt tidspunkt i historien. Du henger med, gjør du ikke?

Nå, se for deg at universet i tegningen ovenfor ekspanderer i et stadig økende tempo. Det er jo det det gjør, i et stadig økende tempo. Også den dimensjonen, i vannrett retning på tegningen, som omhandler tid.

Mitt poeng er da følgende: Dersom
  • universets tre romdimensjoner ekspanderer i en stadig økende fart,
  • det er ingen grunn til å skille mellom tid og rom; alt er en del av den firedimensjonale romtiden,
  • og vi alle er enige om at tiden er relativ
- må det bety at også tid, i likhet med rom, ekspanderer i en stadig økende fart.

De 9.192.631.770 periodene av strålingen som tilsvarer overgangen mellom de to hyperfine nivåene i grunntilstanden for cesium 133-atomet ved temperaturen 0 kelvin har alltid vart i ett sekund. Men periodene gikk saktere før.


Så hva er konsekvensene?

For det første forklarer det hvorfor vi ikke kan bevege oss i tid. Vi vet at rommet ekspanderer, men vi har ingen makt til å la være å følge med i ekspansjonen. Jo, vi kan naturligvis forflytte oss opp og ned, frem og tilbake, til høyre og til venstre, men i en universal skala blir det for uhyre små forflytninger å regne. I det hele og det store har vi ikke noe annet valg enn å følge rommet i dets ekspansjon.

På samme måte blir det med tid. Einstein forklarte oss at tiden er relativ, og at tiden går saktere ved høy hastighet for den som beveger seg. Og det forklarer saken: Tiden ekspanderer, på samme måte som rommet, og vi har ikke annet valg enn å følge med i ekspansjonen, med mindre vi klarer å flytte oss i hyperhøye hastigheter. (Se igjen tegningen ovenfor, og se for deg hvilken hastighet som behøves for å trosse ekspansjonen og flytte seg til venstre på x-aksen. Jeg vet ikke svaret, men antar at hastigheten må være formidabel.)

Vi må altså opp i hyperhøye hastigheter for å kunne bevege oss bakover i tid, samtidig som det blir umulig å bevege seg fram i tid: Det går jo ikke an å bevege seg utenfor universet. Og det er den videre ekspansjonen som er fremtiden, der som universet ennå ikke har ekspandert.

For det andre må vi se hele universets historie i et nytt lys. Forskerne mener at universet er 13,7 milliarder år gammelt, men dersom tiden gikk saktere før vil det forandre alt. For selv om tiden gikk saktere, trenger det å bety at bevegelsene i universet behøvde å gå saktere? Jeg vet ærlig talt ikke, men uansett blir hele universets tid en eneste stor tankemess.

For det tredje, og kanskje det aller mest spennende punktet, åpner teorien for at vi kan oppleve at tiden går bakover - på tross av det første punktet, der vi slår fast grunnen til at vi ikke kan bevege oss bakover i tid. Hvordan, spør du?

Vel, forskerne er fortsatt ikke helt enige om hvorvidt universet vil ekspandere for all fremtid. Det avhenger av forholdet mellom materie, mørk materie og mørk energi. Kort forklart: Dersom den samlede gravitasjonen til all materie i universet er sterk nok, vil den tvinge universet tilbake i et såkalt Big Crunch. Ekspansjonen vil stagnere, etter hvert snu, og universet vil bli mindre igjen.

Tegningen over til høyre illustrerer the Big Crunch, men det er en hake ved tegningen: Her blir tiden fremstilt som en tidslinje, uavhengig av rommet. Men det er den altså ikke. Tid og rom er ett. Med andre ord: skulle rommet trekke seg sammen og implodere, vil også tiden bremse opp og til slutt implodere - eller sagt med andre ord; gå bakover.

Jepp. Tiden vil gå bakover, helt til universet igjen er samlet i en singularitet. Hvordan det vil se ut, kan jeg ikke engang forestille meg. Det overlater jeg til andre.

Du kan tenke litt over teorien, mens jeg går og forbereder takketalen til nobelprisen i fysikk.
fredag 9. januar 2015 1 kommentarer

Hvorfor krenke religion?

17 personer.

En bygningsarbeider. En livvakt. En politimann. Fire tegnere. To spaltister. En ansvarlig redaktør. En mellomredaktør. En gjest.

En politikvinne.

Fire gisler.

17 personer, uskyldige, drept. På grunn av tegninger.

Tegninger.

Tegninger som dette.



Det er en syk verden vi lever i.

Det finnes en del som sier at «jo, da, selvfølgelig skal vi ha ytringsfrihet, men hvorfor skal vi på død og liv krenke så mye?»

Og jeg vil gjerne gjøre et forsøk på å forklare hvorfor.

Jeg er kristen. Og selv om jeg er klar over at det høres virkelighetsfjernt ut for mange nordmenn, tror jeg at jeg kan la meg inspirere av denne guden, at troen min viser meg forskjell på rett og galt. At det finnes verdier og prinsipper som er evige.

Men hva om disse verdiene og prinsippene som jeg er så overbevist om, ikke er lov å utfordre?

Hadde jeg levd i 1865 i stedet for 2015, kan det godt hende at troen min overbeviste meg om at slaveri var riktig.

Hadde jeg levd i 1915 i stedet for 2015, ville jeg helt sikkert vært uhyre skeptisk til jenter som forsøkte seg på noe som helst annet enn å stå på kjøkkenet, mekke maten min, og passe ungene mine (om jeg hadde noen da, shit, jeg er 27 år, det begynner å haste).

Heite, du trenger ikke å gå 50 år tilbake i tid før jeg, som kristen her i Norge, ville vært krystallklar på at åpne homofile burde straffeforfølges.

Det er verdier og prinsipper som jeg som troende i 2015 ser på som fullstendig fjerne.

Men i ærlighetens navn, det er ikke takket være Bibelen, fordi Bibelen er åpen for tolkning. Jeg finner mer visdom i den boka enn jeg finner i noen annen bok - men om jeg går inn for det, finner jeg også mye der som jeg kan vri og vende på, og snu til argumenter for det motsatte av hva jeg tror på.

Men det skyldes ytringsfriheten.

Det skyldes at noen har våget - og hatt lov til - å snakke om, skrive om, tegne om, lage film om det de mener ikke henger på greip. Selv om det har støtet troende, makthavere, lovgivere, hvem det skulle være.

Selv om det har krenket.

Kanskje også nettopp fordi det har krenket.



Og jeg tror at det har gjort samfunnet vårt til et bedre samfunn.

Jeg lar meg fortsatt provosere, som kristen, av utspill og meninger hver eneste dag, men det gir meg for feite ingen rett til å nekte noen å ytre seg av den grunn. For hvis man skal lære av hverandre, må man høre på hverandre. Og hvis man må høre på hverandre, må man kunne snakke med hverandre.

Og skal man snakke med hverandre, må man kunne si hva man mener.

Selv om det provoserer. Selv om det krenker.

Det er hundre andre grunner til at ytringsfriheten er livsviktig. Dette er bare én av dem.

Jeg er Charlie.
fredag 26. juli 2013 0 kommentarer

Borgermestersnakk

- Anthony Weiner, hyggelig å hilse på deg.

- Takk, likeså. Borgermestervalg snart, vet du. Må stille opp på alt som finnes av intervjuer da, ut og fiske stemmer.

- Sant, du forsøker å bli borgermester i New York. Når er valget?

- Vi nominerer demokratenes kandidat om halvannen måned-isj, 10. september. Selve valget er 5. november. Det blir stas!

- Tviler jeg ikke på. Men du ligger ikke særlig godt an lenger, gjør du?

- Nei, ryktene sier at oppslutningen har falt.

- Og hvem sin feil er det?

- Å, du vet, sånn er politikken. Populariteten går opp og ned. Meningsmålingene skifter som vinden. Det viktige er å sette inn støtet for fullt nå, og kapre en hel haug med stemmer før nominasjonsvalget. Da er mye gjort.

- For to år siden la du ut et bilde av deg selv i trusa på Twitter, et bilde som «egentlig var ment for en ung kvinne», men som gikk ut til alle følgerne dine. Nå har du innrømmet at du har sendt bilder av penisen din til flere ulike kvinner - ingen av dem din egen kone. Og hatt «nettforbindelser» med «minst tre kvinner», «kanskje mellom seks og ti» - men «ikke mer enn ti».

- Riktig, det.

- Er du fullstendig blåst i hodet ditt?

- Jeg vet ikke om det er riktig av deg å si det. Det er sterke beskyldninger å kalle noen «blåst i hodet».

- Jeg bare spør, jeg. Hva ville du kalle det?

- Et privat anliggende hvis timing ikke var helt optimalt, kanskje? Et henderlig uhell? En manns feilslåtte forsøk på å kapre en kvinnes hjerte?

- Tåkeprat, Weiner. Tåkeprat.

- Det er dine ord.

- Det slår deg ikke at en mann som sender penisbilder til jenter på nettet ikke virker helt skikket for en borgermesterjobb i verdens viktigste by?

- Nå synes jeg du er urettferdig. Vi trenger å skille mellom jobb og privatliv her. Hvilke bilder jeg sender til hvem, har ingenting å si for hva slags jobb jeg kan utrette for byen min. Jeg kan styre New York om dagen, og sende pikante bilder om kvelden, null stress. Dette går bra.

- Bullshit. Det blir ikke troverdig, Weiner. Det burde du skjønne.

- Hei, jeg trodde dette intervjuet skulle være god pr for meg. Få meg tilbake på banen. Uforbeholden hyllest. Jeg tok visst feil.

- Åpenbart.

- Åpenbart.

- Du har en sønn. Hvor gammel er han?

- Jordan? Han har fylt halvannet år. Vokser noe helt sjukt. Du veit hvordan tida flyr når de er så små.

- Nei.

- Vel, den gjør det.

- Han blir helt sikkert stolt av deg når han googler pappas navn for første gang, tror du ikke?

- Helt sikkert. Husk at jeg var der hele veien under fødselen, ga min fulle og hele støtte. Det var først etter et par måneder at jeg sendte bildene til kvinnfolka. Holdt meg i skinnet så lenge jeg kunne. Jeg gjorde mitt beste.

- Du er avskyelig.

- Jeg får stadig høre det, men jeg tillater meg å være uenig.

- Anyways, har ikke tid til dette lenger. Lykke til med å bli borgermester.

- Takk. Kanskje jeg kan sende deg noen oppdateringer? Hva er telefonnummeret ditt? Har du mms-tilgang?

- Gi deg, Weiner.

- Du er ikke interessert?

- Nei takk.

- Synd, men jeg respekterer det. Vi snakkes.

- Ikke.
onsdag 24. juli 2013 0 kommentarer

Two stories

Han hadde kanskje sett for seg en roligere dag på jobben, den 54 år gamle fiskeren Anthony Wichman fra Hawaii, da han kastet snøret fra båten sin om morgenen fredag for en knapp uke siden.

Da han fikk en gulfinnetun på 104 kilo på kroken, ble det nemlig raskt mer moro enn hva sunt er.

Den rutinerte fiskeren brukte én time på å få vidunderet ombord i båten, før han stakk en klepp i ryggen på fisken (heter det 'rygg' på fisk?) og trodde han hadde vunnet bataljen.

But oh no.

Da han stakk en ny klepp inn i øyet på monsteret, fikk det enkelt og greit fisken til å stupe ut i vannet igjen, og ingen blamer den for det; jeg hadde likt det svært dårlig selv, og gjort alt for å stikke unna. Problemet var bare at fiskesnøret hadde viklet seg rundt stakkars herr Wichmans bein, og plutselig var fiskeren selv ute i vannet, bundet fast til en smådesperat tunfisk på godt og vel 100 kilo.

Kinkig situasjon, selvfølgelig. Men takk Gud for vanntette mobiltelefoner.

Gamle Anthony fikk ringt datteren sin. Det eneste hun hørte var hyperventilering, at faren spøy, og at han gispet ordene «synker» og «kystvakt». Heldigvis hadde Anthony oppdratt datteren godt, som selvfølgelig forsto alvoret i situasjonen og ringte Kystvakten. Kystvakten på sin side fikk hjelp av 911-sentralen til å spore opp Anthonys posisjon via mobiltelefonen hans, og reddet fiskeren opp av vannet kun noen blåmerker og kutt etter fiskesnøret rikere.

Ikke nok med det; da to av Wichmans venner hentet den kantrede fiskebåten for å bringe den tilbake til land, oppdaget de at tunfisken fortsatt var hektet fast til båten.

Wichman ba dem beholde fisken, som et tegn på takknemlighet. (CNN)

* * * *

En amerikansk forretningsmann sto på brygga i en idyllisk, meksikansk landsby, da en liten båt med bare én fisker ombord klappet til kai. I båten lå flere store, gulfinnete tunfisk. Amerikaneren komplimenterte fiskeren for kvaliteten på fangsten hans og spurte hvor lang tid det hadde tatt ham å fange dem.

«Å, bare en liten stund,» svarte meksikaneren.

Amerikaneren spurte ham da hvorfor han ikke hadde vært der ute lenger, for å fange mer fisk. Den gyldenbrune mannen svarte at han hadde nok til å dekke familiens umiddelbare behov.

Da spurte amerikaneren: «Men hva bruker du resten av tiden din til?»

Fiskeren svarte: «Jeg sover lenge, fisker litt, leker litt med ungene mine, tar siesta sammen med konen min, Maria, og går hver kveld ned i landsbyen der jeg drikker vin og spiller gitar sammen med mine amigos. Jeg lever et rikt liv, senor.»

Amerikaneren syntes ikke det var noe særlig å skryte av.

«Hør,» sa han, «jeg har en mastergrad fra Harvard og kan hjelpe deg. Du burde bruke mer tid på å fiske og bruke inntektene på å kjøpe deg en større båt. Med inntektene fra den større båten kan du kjøpe flere båter. Til slutt vil du ha en hel flåte. I stedet for å selge fangsten din til en mellommann, kan du selge den direkte til fiskefabrikken og til slutt åpne din egen hermetikkfabrikk. Da vil du ha kontroll over produktet, bearbeidingen og distribusjonen. Du kan dra fra denne landsbyen og flytte til Havanna, så til Los Angeles og endelig til New York, og drive ditt ekspanderende foretak derfra.»

Forretningsmannen smilte, og syntes tydeligvis svært godt om idéen sin.

«Men hvor lang tid vil alt dette ta, senor?» spurte meksikaneren.

Til det svarte amerikaneren: «15 til 20 år.»

«Men hva så, senor?»

Amerikaneren lo, og sa at nå kom det beste av alt. «Når tiden er inne børsnoterer du selskapet ditt, selger aksjene og blir styrtrik. Du kommer til å tjene millioner av dollar.»

«Men hva så, senor? Hva så?»

Amerikaneren svarte: «Da kan du trekke deg tilbake. Flytte til en fiskerlandsby der du kan sove lenge, fiske litt, leke med ungene dine, ta siesta sammen med konen din, og gå ned i landsbyen om kveldene der du kan drikke vin og spille gitar sammen med dine amigos

«Men det er jo det jeg allerede gjør, senor,» svarte meksikaneren.

tirsdag 23. juli 2013 1 kommentarer

Gangway, everybody!

Denne bloggen heter 'Liams guide til verden', og ble opprettet i fjor sommer. Og ble opprettholdt i fire dager.

Jeg har med andre ord ikke holdt ord.

Nå skal jeg guide deg. I verden, og alt det den har å by på.

La oss starte med dette opplegget som holder på i London. Da storebror ble pappa for første gang, dagen før bursdagen min for et par-tre-fire-snart fem år siden, besøkte jeg dem på Ullevål Sykehus. Kjøpte en 160 grams burger til Pål fra nærmeste gatekjøkken, kom inn på rommet og fikk se jenteungen. Holde henne, til og med.

Det synes jeg er et fint nivå å holde det på. Så hva er greia med alt spetakkelet?

Her kan du få live-oppdateringer fra fødselen til Kate, som jo forresten skjedde for over et døgn siden. Her også, hvis du vil ha levende bilder. Norske VG kan ikke være dårligere enn CNN, må vite. Å se to vakter med lite kledelige hatter og en rød og blå paraply er jo et journalistisk scoop, for søder.

Det stopper selvfølgelig ikke der. «The Sun byttet navn for den nye prinsen». «VGs journalist viser fram dagens aviser». «- Vi kunne ikke vært lykkeligere». «Ekspert: Tror Kate drar hjem til foreldrene». «Slik feiret britene gladmeldingen». «Send dine gratulasjoner til Kate og William». «Si din mening: Hva skal barnet hete?»

Hva? Hva!?

Alt dette er selvfølgelig kun eksempler hentet fra en liten del av VGs forside, som ellers svømmer over av andre babysaker. De andre avisene er ikke noe bedre, regner jeg med, uten at jeg orker å sjekke.

Jeg kan ikke love deg mye, men jeg kan love deg at Kate og William neppe kommer til å stikke innom VG Nett i løpet av dagen for å sjekke gratulasjonen du har sendt dem. Masse varme og ekte kjærlighet i den gratulasjonen, jo da, men det hjelper ikke. De kommer ikke til å lese den. Bare gi opp.

Og de driter forresten jevnt i hva du mener at ungen deres skal hete, også. Helt sant.

Det aller mest irriterende er at det er vi som sørger for at forsidene flommer over av dette oppgulpet, bare fordi vi klikker oss inn på disse totalt intetsigende «nyhetene». Eller; du gjør det. Jeg holder meg unna. Det burde du også gjøre. Sett deg ut i sola i stedet. Mye deiligere.

Imens henretter kongolesiske opprørere minst 44 personer og voldtar minst 61 kvinner i løpet av noen måneders tid, uten at det er så fryktelig mye å bry seg om. De gjør jo det der nede hele tiden, uansett. La dem holde på.

Henrettet bare 44, sa du, og voldtok ikke mer enn 61? Hallo, det er jo ikke så mye. Regnet egentlig med at det var mye mer.

Heldigvis topper Dagbladet sine nettsider med ekte nyheter. Viktige nyheter. Nyheter som påvirker deg og meg. «Rihanna til Dagbladet: - Jeg elsker Norge».

Sukk.
torsdag 2. august 2012 0 kommentarer

Drømmen om Afrika.

En varm bris som stryker over huden.

En lukt du ikke helt klarer å plassere, annet enn at den er eksotisk.

Hvite strender, grønne palmer, blått hav.

Fantastiske dyr. Dyr du ikke ser i Norge med mindre du er på besøk i Kristiandsand. Stripete sebraer. Lynraske geparder. Majestetiske elefanter. Ekle, men likevel så fascinerende, slanger. Haifinner ute ved horisonten, sirklende rundt et fortapt bytte. Også løvene, da, de kongelige løvene.

Når de åpner gapet, skjønner du hvor farlige de er. Hvor enkelt de kan skvise livet ut av et menneske i et eneste jafs.

De enorme fjellene. De bunnløse dalene.

Den enorme fattigdommen som du har så lyst til å gjøre en ende på, en gang for alle.

Den enorme rikdommen som du har så lyst til å ta del i, nå med det samme.

Solen.

Menneskene.

I januar drar jeg en måned til Sør-Afrika. Spør om jeg gleder meg.
onsdag 1. august 2012 0 kommentarer

Sjokk.

Jeg gikk bortover gaten, ante fred og ingen fare, livet var som det skulle være.

Byen var full av liv, for kvelden var varm, og etter avsluttet ferie var det nok mange som nøt en siste rest av sommer.

Men sekunder senere denne kvelden, den siste i juli, skulle jeg gå gjennom en sjokkerende opplevelse jeg aldri vil glemme.

Vi var ni stykker som skulle se «The Dark Knight» aka Batman sammen, og vi hadde akkurat tatt en matbit da vi gikk tilbake mot Klingenberg kino.

Alt var vel.

Det var, som sagt, mye folk i byen, ikke minst fordi Norway Cup arrangeres i disse dager, og gjennomsnittsalderen var nokså lav.

Alderen på vesenet jeg plutselig så foran meg på gata, er imidlertid ubestemmelig. Han kunne vært 30, men i så tilfelle var han en av de mest kortvoksede dverger jeg noen gang i mitt liv har sett. Han kunne vært 13 også, men i så fall var han den bredeste 13-åringen jeg noen gang i mitt liv har sett.

Faktum er at han var bredere enn han var høy. I shit you not. Jeg kastet et blikk på ham idet jeg passerte ham.

Så kom sjokket.

Han hoppet.

Bare det at han overvant tyngdekraften kunne vært et sjokk i seg selv, men det var ikke selve hoppet som gjorde dette varige inntrykket på meg.

Det var i stedet det at han hoppet fram foran meg, med en grimase som gjør Gollum sexy selv på en dårlig dag, og brølte ut en heseblesende blanding av uforståelige lyder:

«Øøøøhhææææeeeøøøøhh!!»

Et øyeblikk sto tiden stille.

Men det sykeste hadde ikke skjedd ennå.

For mens jeg sto der, fullstendig ute av stand til å få fram en eneste lyd utenom «oi», registrerte jeg kompisen til denne karen i øyekroken.

Han sto og stirret på dette vesenet med en blanding av forakt og medlidenhet.

Så trakk han tauet(!), som han tilfeldigvis hadde tredd rundt halsen(!!) på stakkaren(?), mens han mumlet: «Hei, stopp med det der.»

Så trakk han ham vekk fra meg, som en hvilken som helst annen hund.

I noen sekunder lurte jeg, helt seriøst, på om jeg var dratt inn i en eller annen makaber form for Donald Duck-verden. Eller om jeg hadde innbilt meg det hele.

Men nei, de ved siden av hadde fått med seg akkurat det samme. Og lurte på om jeg kjente(!) vesenet.

Vel, nei, det gjorde jeg ikke.

Så så vi på film.

PS. Jeg hater facerape, intenst og inderlig. Jeg spyr.
 
;